Hovedside
  Gudskontakten
- Veien til frelse
  Himmelnøkkelen
- Frelse på 10 minutter
  KONTAKT OSS
  Forbønn
  Møter
  Støtte til MJL
  Telekirken
  Bladet Legedom
  Produkter
  Vitnesbyrd
  Artikler
  Video
  Hvem er vi
  Gi en gave
    English
 

Evangelist
Svein-Magne Pedersen
Daglig leder i
Misjonen Jesus Leger


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

 
Svein-Magne
30 år som predikant

Jeg ser tilbake på en lang tjeneste i Guds rike. Det begynte i det små med usikkerhet og kallskriser. Jeg måtte bite tennene sammen og gå på for ikke å gi opp. Den ringe, kampfulle begynnelse har blitt kronet med mange og store seire. Vi har i alt 18 ansatte i hel- eller deltidsstillinger, og et blad som 4 % av Norges befolkning leser. Og tusener er de som er blitt frelst og helbredet takket være iherdig innsats dag – og natt. Men merkelig nok er det de første årene som jeg som oftest dveler ved. Hvordan var starten for en misjon som ble nokså omfattende med årene?

Tekst: Svein-Magne Pedersen

1. SEPTEMBER I ÅR var det 30 år siden jeg startet min predikantgjerning. Jeg hadde studert teologi i fire år, og ville nå følge det kallet Gud hadde lagt ned i mitt hjerte: å bli evangelist. Hun som ledet meg til frelsen, Ragna Sjursen fra Narvik, så min iver etter å vinne mennesker for Gud. En dag så hun på meg og sa: «Jeg vet hva Gud har kalt deg til – å bli evangelist.» Den gangen (i 1963) visste jeg ikke hva ordet betød. Ragna forklarte: «Det er en en som drar rundt omkring i verden og forkynner evangeliet.» Gjett om jeg likte det jeg hørte. Det var nettopp det jeg ønsket! Og det har jeg drevet på med siden. Den kursen har jeg aldri tenkt å forandre.

Lengselen
etter noe mer

Dette året leste jeg den amerikanske evangelisten T.L. Osborns bok «Helbrede de syke». Her leste jeg om hva helbredelse var og hvordan man skulle motta den. Jeg leste om tusener som var blitt helbredet under hans møter i Afrika. Da tentes en dyp, dyp lengsel i mitt hjerte. Jeg bad bønnen: «Gud, gi meg denne kraften, ellers kan du bare ta meg hjem til himmelen, for da har jeg ikke noe her på jorden å gjøre!» Gud smilte nok av min iver. Jeg var bare 15 år da, men Gud hadde sådd sitt såkorn i mitt hjerte. Senere skulle det begynne å spire og gro.

1. MIRAKEL: Min svigerinne Grethe Gundersen ble helbredet fra plattfot i juli 1971. Dette var det første miraklet jeg opplevde og som ble starten på min tjeneste.
FOTO: Svein-Magne Pedersen
Mitt åndelige gjennombrudd til tjeneste skjedde mens jeg studerte teologi ved Ansgarskolen i Oslo, den 29. mai 1971. Den karismatisk lutherske presten Herbert Mjorud fra USA besøkte skolen og talte til studentene om Åndens kraft og guddommelig helbredelse. Han bad for noen syke elever, og Gud gjorde under rett foran øynene våre. Trosgnisten fra 1963 ble igjen tent i mitt hjerte. Jeg gikk da rett opp på rommet mitt, knelte ved en stol og bad Gud gi meg denne kraften. Noe skjedde med meg. Jeg ble fylt med Guds kraft og talte med tunger. Men det var mer i pakken. Sommeren 1971 besøkte vi Solveigs familie i Mosjøen. Her fikk jeg be med Solveigs søster, Grethe. Hun hadde plattfot. Under forbønnen fikk hun en fin bøy under begge føttene og var helbredet! Jeg var henrykt av glede. Hvis dette bare var begynnelsen, hvordan ville da enden bli? Siden har denne kraften fulgt min tjeneste. Men de første årene gikk det litt tregt og «skranglete».

Den første tiden

Hva hendte for 30 år siden – den 1. september 1973? Sommeren dette året var Solveig ferdig med lærerskolen i Halden. Vi flyttet til Mo i Rana og sluttet oss til Baptistkirken der i byen. Min første «sognekall» ble Mo i Rana og Helgelandskysten. Pastoren i menigheten, Fritz Trovi, var fra Storselsøy på Helgeland. Han la opp min første reiserute langs denne utrolig vakre kyststripen av Norge. Jeg sa adjø til Solveig for å dra på mitt første møte som nyutdannet predikant. Jeg skulle til det lille stedet Breivika innerst inne i Tjongsfjorden. Aldri før hadde jeg vært på disse traktene, så det var med spenning jeg fulgte veien ute med kysten. Den ene lange ferjeturen etterfulgte den andre.

Endelig kom den siste ferjen til Vågaholmen. Stedet lå ytterst i Tjongsfjorden. Men jeg skulle dra til bunnen av fjorden, til et sted som heter Reppasjøen. Der skulle jeg bo hos Olga og Oddmund Løbakk. Oddmund stod nede ved porten og ventet på meg der jeg kom kjørende langs fjorden. Familien Løbakk tok vel imot meg. Det ble noen husmøter og møter i Baptistkirken Eben Ezer.

Her startet min predikantgjerning.

«Billy Graham
Filmservice»

Det skulle bli flere turer langs kysten denne høsten. Jeg besøkte flere steder med møter: Nesna, Tonnes, Storselsøy, Nesøya, Ørnes og Neverdal.

Det var ikke så mange som kom på møtene. Derfor fant jeg på å kjøpe meg en 16 mm filmprosjektor til 3600 kroner. Den tok jeg på avbetaling. En kjenning av meg som bodde i Halden hadde enerett på Billy Graham-filmer. Asbjørn Häger heter han. Gjennom ham lånte jeg filmer om hvordan mennesker ble frelst gjennom Billy Graham sine møter. Han var interessert i mitt nye prosjekt. Jeg kalte prosjektet «Billy Graham Film Service». Så bar det av sted med filmrull og prosjektor i bagasjerommet og et tre meter langt lerret bygd pent inn i en smal trekasse på taket av min gule Mazda 818. Jeg dro avsted en oktoberdag i 1973. Nå skulle jeg på et nytt tokt på Helgelandskysten. «Ta med vinterdekkene,» sa Solveig. Men jeg ignorerte rådet fra henne.

Denne høsten kom snøen tidlig. Noen dager senere falt den første snøen, og den forlot ikke marken før neste vår. Like før mitt første filmmøte i aulaen på Kila ungdomsskole falt den første snøen. Her ble flere ungdommer frelst, blant annet to søstre som er begge frelst den dag i dag.

Jeg skled videre på sommerdekk fra sted til sted. Men utenfor Tonnes sa det stopp. Jeg kom ikke av flekken, men måtte sette bilen fra meg og gå en halv mil til det hjemmet hvor jeg skulle bo for natten, på stedet Konsvikosen. Den siste kilometeren måtte jeg vasse i snø forbi en kirkegård i mørke natten. Det var langt over midnatt før jeg kom fram, kald og våt på beina. Mannen og konen i huset hadde lagt seg. En drosjesjåfør på stedet forbarmet seg over meg og lånte meg kjettinger. Og nå kunne jeg fullføre turen.

Etter at filmen med Billy Graham var slått av, holdt jeg frelsesinnbydelse. Men jeg opplevde snart at jeg ikke kunne utvikle meg selv som predikant ved å la Billy Graham tale i hvert møte. Så ble lerretet og filmframviseren lagt på hylla og senere solgt. Nå skulle jeg selv forkynne.
Økonomien var skral på denne tiden. Vi baserte vår økonomiske sikkerhet på Solveigs lærerlønn alene. Det lille jeg tjente gikk opp i bensin og ferjeutgifter. En gang måtte jeg ta lån i en bank for å komme ut på feltet med evangeliet. Men Gud hadde kalt meg, og jeg kunne ikke holde opp med å virke for ham. Mens jeg bodde på Mo, ledet jeg ungdomsarbeidet i Baptistkirken på Gruben. Flere unge ble frelst. Pastor Trovi lot meg ofte tale på møtene i kirken. Alt dette gjorde jeg gratis.

Tøffe tak

Økonomien skrantet. Jeg var ung (23 år) og uerfaren – og lite kjent. Innbydelsene til å komme rundt for å ha møter var en sjelden vare. Jeg kontaktet derfor generalsekretæren i Baptistsamfunnet, Kåre Lauveng, og spurte om jeg kunne bli ansatt som evangelist i kirkesamfunnet. Jeg fikk et hyggelig svar fra ham. Dessverre hadde de ikke mulighet til å gjøre det, men jeg kunne bli vakansepastor i en menighet. Jeg avslo tilbudet, for Gud hadde ikke kalt meg til å bli pastor, men evangelist.

Hver gang det kom en forespørsel, slo jeg til. På et møte på et sted i Vesterålen kom det bare to på møtet. Det var litt vanskelig å tale når jeg bare hadde to å feste blikket på.

På et møte på Nordnesøy hadde jeg det tøft. Tolv–femten tilhørere var kommet på møte på den tidligere skolen der. Jeg hadde ingen sangbøker, ingen musikk og ingen til å lede møtet. Jeg gjorde alt, spilte på gitar, sang og talte. Det ble altså ingen fellessang. Ingen sa noe, alt var stille. Midt under talen gikk en mann fram mot talerstolen, forbi og ut døra. Det gikk noen minutter. Så skjedde det samme en gang til. Jeg ble fortvilet. «Skjer dette igjen, kommer jeg til å gråte høyt eller bli sint på folket,» tenkte jeg. Heldigvis gikk det ikke flere ut. Etter møtet kom en eldre, kraftig fisker som haltet på et bein bort til meg. Smilende tok han meg i hånden og sa høyt: «Takk og lov, broder!» Dermed forsvant han ut døra. Endelig en reaksjon! Straks lettet trykket i meg.

Kallet drev meg

Men jeg var skuffet over at ingen ble frelst på dette møtet. På turen hjem sa jeg til Gud: «Nå slutter jeg som evangelist. Jeg orker ikke mer!» På det første ferjeleiet stod en enslig mann og kikket utover havet mens han ventet på den neste ferja. På den grå varebilen stod det et skilt: NRK. Straks var evangelisten i meg klar til et nytt oppdrag. Jeg forkynte Jesus for ham. Han så rart på meg og sa: «Det er i grunnen rart at du snakker om dette, for jeg stod nettopp her og tenkte på disse tingene.» NRK-medarbeideren fikk seg en dose evangelium før han kjørte videre sørover.

HER SKJEDDE DET: Mens jeg studerte teologi ved Ansgarskolen, fikk jeg et møte med Gud og ble fylt av Den Hellige Ånd.
På veien videre mot neste ferjeleie stod en ung mann og haiket. Jeg tok ham på og vitnet om frelsen for ham. Da vi kom til hans hjemsted, ble vi sittende å snakke en stund i bilen før han sa farvel. Dette førte til at jeg kom noen sekunder for sent til neste ferje. Den hadde akkurat forlatt ferjeleiet da jeg kom kjørende dit. Da var det sju timer til neste anløp. Jeg kjente ikke et eneste menneske på dette stedet. Så kjørte jeg tilbake til stedet hvor jeg hadde sluppet av den unge mannen. Plutselig så jeg at han kom ut av en butikk. Jeg tok kontakt. Han inviterte meg hjem. Her fikk jeg møte hans foreldre, fikk mat – og fikk vitnet om Jesus til hele familien.

Våren 1973 tok jeg en pause. Solveig fødte vårt første barn, Anniken, på Rana sykehus. Mens Solveig hadde morspermisjon (tre måneder på denne tiden) vikarierte jeg i hennes spesiallærerstilling.

Flyttesjau

Fra Mo bar det til Steigen. Nå tok jeg meg et års pause i virket. Vi flyttet til det lille stedet Dyping i Steigen kommune. Det gikk dårlig med innbydelser til møteserier, og jeg måtte ta et års pause i virket. I Dyping var Solveig hovedlærer på en liten todelt skole. Jeg fikk stillingen som vikarlærer og hadde klassetrinn fra 4.–6. klasse. Det var en berikende opplevelse å bli kjent med elever og folk fra denne kommunen. Og vær sikker – elevene fikk høre evangeliet om Jesus. En av elevene har senere fortalt meg at hun ble frelst i en av kristendomstimene. Mens jeg var lærer der, hadde jeg endel ungdomsmøter rundt om i kommunen. Men Gud kalte meg videre.

Nå dro vi til Solveigs hjemsted, Drevja ved Mosjøen. Solveig fikk seg lærerpost her. På denne tiden ble jeg kjent med den kjente helbredelsesforkynneren Didrik T. Solli. Han var fra Rossfjordstraumen, men hadde flyttet til Kristiansand i 1976. Vi traff hverandre under en møteserie på Smedvik i Lofoten sommeren 1975. Vi virket endel sammen på flere steder i Vesterålen og hadde møter sammen i Bodø, Sørarnøy, Breivika, Kila og på Mo. Dette var på høsten i 1977.

Skoleåret 1977–78 bodde vi i Rossfjordstraumen. Jeg skulle virke i Sollis misjon som hette Nord-Norsk misjon. Solveig fikk seg lærerpost på barneskolen der. Hus fulgte med lærerposten. Misjonen hadde på denne tiden endel vansker innad. Derfor bestemte jeg meg for ikke å ta stillingen. Noe måtte jeg jo gjøre. Derfor meldte jeg meg på et voksenopplæringskurs i tømring på Bardufoss videregående skole. Det ble to slike kurs for skoleåret var omme. «Jeg ville bli tømrer som Jesus,» pleier å si til folk. Men her fikk jeg også prøvd meg. Elevene bodde to og to i små hytter på skoleområdet. Han jeg delte hytte med tilhørte Hedningesamfunnet. Her fikk jeg brynet meg!

Fra Rossfjordstraumen gikk veien tilbake til Drevja. Jeg begynte som snekker sammen med min svoger, Robert Edvardsen. Vi skulle sette opp huset til varaordføreren i Mosjøen. Da vi var vel halvferdige, kontaktet predikant Solli meg. Han ville ha meg ut på feltet der nord. Jeg avsluttet snekringen for alltid. På denne tiden hadde vi fått tre barn, Anniken, Runar og Kenneth. Evangelistturene kunne noen ganger vare i flere uker. Solveig hadde det strevsomt med lærerjobb og med tre små barn som hun måtte ta seg av. Både på denne tiden og senere har hun ofret svært mye for at jeg skulle få utføre mitt kall. Hun har gjort en stor innsats i Guds rikes arbeid.

Høsten 1978 hadde jeg planer om å ta et voksenopplæringskurs i teknisk tegning på en skole i Molde. Jeg pakket kofferten og sa farvel til kone og barn. På turen sørover var jeg innom en venn av meg på Skogn. I mellomtiden hadde min pastor Tor L. Rønneberg på Mo fått nyss om at jeg skulle legge evangelistkallet på hylla en tid. Han ringte til min venn. Min venn gav meg telefonrøret, og så fikk jeg høre: «Vend om, Jonas!» Pastoren kunne fortelle at de trengte en forkynner ute på Fosen, for der var det flere små baptistkirker. Kallet seiret. Jeg kansellerte skoletilbudet og dro til Stoksund for å virke. Her ble jeg tatt godt imot. Jeg var to uker i Stoksund og så to uker i Bjugn og Råkvåg. Inn i mellom dro jeg hjem til Drevja.

Jeg likte folket på Fosen. Solveig fikk lærerpost på stedet Revsnes i Stoksund. Sommeren 1979 ble det flytting til Stoksund. Her ble vi i to år. På Fosen virket jeg som evangelist og journalist i avisen Fosna-Folket.

Journalist i Fosna-Folket

En dag stakk jeg innom kontoret til Fosna-Folket og spurte forsiktig om de hadde bruk for en journalist. Kvinnen som satt i skranken reiste seg brått fra stolen, så på meg og sa: «Bli med meg.» Jeg visste ikke ordet av det før jeg satt inne på redaktørens kontor, SV-mannen Morten Nordmelan. Jeg fortalte at jeg nylig hadde flyttet til Stoksund for å virke som evangelist på Fosen. Morten foretrakk ikke en mine, men var åpen og grei. Ti minutter senere gikk jeg ut fra hans kontor som korrespondent for Fosna-Folket, avdeling Stoksund i Åfjord kommune.
Tidligere hadde jeg tatt to kurs i journalistikk. Men jeg trengte mer innføring i faget og tok brevkurs i journalistikk fra NKS. Nå skulle jeg slå inn på journalistyrket – på si. Reportasjer, artikler og intervjuer kom på løpende bånd inn til redaksjoen. Alt kom inn, til og med flere midtsideoppslag. «Du har reddet oss flere ganger,» var redaktør Nordmelans kommentar til meg. På denne tiden skrev jeg tre artikler for ukebladet Familien.

Arbeidet som journalist kom meg til gode senere i livet. Elleve år senere skulle jeg bli redaktør i mitt eget blad. Når jeg ser tilbake, ser jeg Guds ledelse i det hele.

Skien neste

Fra Fosen gikk veien til Skien. Hit flyttet familien Pedersen en julidag i 1982. Bøle Misjonsmenighet kalte meg til pastor i halv stilling. Det ble full stilling og halv lønn, for jeg gav meg helt i arbeidet for Guds rike, husbesøk, møter og evangelisering sammen med ungdommer i menigheten.

Til denne menigheten kom indianermisjonær Olav Ryland. Han kom opprinnelig fra Frekhaug ved Bergen. Som 19-åring dro han til Canada. Der ble han frelst, studerte teologi og ble indianermisjonær. Nå ville han ha norske misjonærer til å fortsette virket blant indianerne i Canada. En høstdag i 1981 kom han hjem til oss for å snakke om saken. Jeg var ivrig etter å virke i Canada. Olav bredte ut et kart på stuegolvet. Han pekte på byen The Pas og sa: «Jeg vet om en menighet i denne byen som kunne være interessert i å kalle deg som predikant.» Håpet om å komme til Canada steg flere hakk. Olav kontaktet menigheten. På et menighetsmøte ble det bestemt å kalle meg til «Assistant Pastor» i menigheten. Vi solgte nesten alt vi eide og emigrerte den 29. juli 1982.

Emigrasjon til Canada

COWBOYPASTOREN: Jeg fant meg selv og min stil som pastor og evangelist blant indianere og hvite, midt i hjertet av Canada, i byen Flin Flon, Manitoba. Her sammen med Solveig, Runar, Kenneth og Anniken – og hunden Cookie.
Det første året virket jeg i Grace Apostolic Church i byen The Pas langt nord i provinsen Manitoba. Cowboybøkenes indianere vekket min interesse. Jeg besøkte flere indianerreservater og hadde ansvar for ungdomsarbeidet i menigheten. Sommeren etter ble jeg kalt til å være pastor i Full Gospel Christian Centre i byen Flin Flon, 14 mil lenger nord. Flin Flon er en gruveby med ni tusen innbyggere. Her fortsatte jeg mitt virke blant indianerne. Jeg hadde møter i flere indianerreservater. Dessuten drev jeg fengselsmisjon i et indiansk fengsel og startet mitt eget TV-program: «The New Dimension». I tillegg hadde jeg ansvar for menigheten. På denne tiden tok jeg kurs i teologi ved Canadian Bible College. Jeg tok også et par kurs ved University of Manitoba. I tillegg studerte jeg indiansk kultur og religion.

På denne tiden begynte Gud å helbrede syke gjennom min tjeneste. En døende indianerkvinne opplevde blant annet å få livet i gave fra Gud. Noen dager senere ble hun utskrevet fra sykehuset. Flere ble frelst. De fleste var indianere.

Det ble et par spennende turer på bjørnejakt. Jeg stortrivdes blant indianer og hvit i Canada og regnet aldri med å komme tilbake til Norge. Men predikanten Didrik T. Solli ønsket at jeg skulle hjelpe ham i sin misjon Brevet. Jeg skrev artikler i hans blad om indianermisjon og mirakler i Canada. Vi bestemte oss for å flytte tilbake til moderlandet.

Den 10. august 1988 sa vi farvel til våre mange gode venner i Canada. Gud hadde trenet meg i seks år for større oppgaver i Norge.

Pangstart

Siden jeg var blitt kjent for Brevets lesere, begynte de å ringe for å få forbønn. Og så begynte miraklene å skje. Den ene etter den andre begynte å ringe inn for å fortelle om det som var skjedd. Jeg hadde også møter rundt om i landet. Misjonskirken i Bodø tok imot meg flere ganger. Mange der ble frelst og helbredet. I 1989 begynte jeg å ta imot syke i hjemmet til Mildrid og Fredrik Unosen på Sundby i Saltdalen. De stilte sitt hjem til disposisjon for mitt virke. Deres hjem har siden da vært en liten base for meg i Nord-Norge. I løpet av denne tiden har 7–8000 mennesker vært innom dette hjemmet. Svært mange har blitt frelst og helbredet på det lille bønnerommet i dette koselige hjemmet.

Den 1. januar dette året ble jeg redaktør i stiftelsens organ – Brevet. En marsdag i 1989 døde Didrik T. Solli. For å stå friere, sluttet jeg i Brevet en oktoberdag i 1989. Dette førte til at mange mennesker ringte hjem for å få forbønn, ja, de kom også på døren hjemme. Privatlivets fred var truet. Solveig rådet meg til å leie et kontor. Vi fant et midt i Vennesla sentrum. Den 2. januar 1990 flyttet vi inn, og den 6. april ble Misjonen Jesus Leger godkjent av fylkesmannen i Vest-Agder. Jeg hadde selv funnet navnet på stiftelsen. Det skulle provosere litt. Men navnet på vårt organ Legedom var Solveigs idé. Første nummer kom ut i desember 1990.

I 1991 startet jeg Forlaget Legedom, og har siden da utgitt fem bøker, hvorav fire av disse er skrevet av meg selv. En av bøkene, «Slik blir du frelst og bevart i troen» er trykt i 11.000 eksemplarer.

Vekst under prøvelser

Den første tiden på kontoret var jeg alene, men etter hvert fikk jeg hjelp av frivillige arbeidere. Våre barn arbeidet noen timer nå og da mens de gikk på skolen. Kontoret ble fort kjent, og folk begynte å komme til forbønn fra hele landet.

Men freden skulle en ende få. En kvinne fra Vestlandet kom på et av mine møter på Molde rådhus i februar 1993. Hun kom ikke fram til forbønn, men begynte å ringe meg etter at jeg kom hjem fra turen. Hun var redd for at hun var blitt smittet av HIV-viruset. Jeg anbefalte henne å gå til lege for å få tatt en blodprøve. Det gjorde hun, og den var positiv. I sin fortvilelse begynte hun å ringe til kontoret for å få forbønn, gang etter gang. Da hun hadde ringt et førti-talls ganger, begynte det å skje ting med henne. HIV-symptomene begynte å slippe taket. Hun gikk på ski i påsken 1993. Det var stor framgang.

Rett etter påske fikk hun tatt to nye blodprøver. De var begge negative. Legene erklærte henne frisk. Denne fantastiske helbredelsen kom på forsiden av vårt blad. Avisen VG fikk nyss om underet og ønsket å få kontakt med kvinnen. Men hun ville ikke stå fram i avisen. VG kontaktet så Helsetilsynet. De igjen kontaktet meg for å få en redegjørelse for hva jeg drev på med. Ifølge Kvaksalverloven av 1936 har ikke legfolk lov til å behandle syke mennesker med smittsomme sykdommer, astma, kreft, sukkersyke osv. Jeg skrev et langt brev på fem sider hvor jeg forklarte at bønn ikke var behandling, men å overlate en sak til Gud. Helsetilsynet gav seg ikke. De anmeldte meg. Jeg måtte til avhør hos lensmannen i Vennesla. Det måtte også noen som jeg hadde bedt for. Flere aviser skrev om saken. De fleste var negative i forhold til meg. Kvaksalver-stemplet hang tungt over mitt hode.

Etter et halvt år ble anmeldelsen henlagt. Men Helsetilsynet anket avslaget et par ganger, inntil saken havnet hos Riksadokat Tor Aksel Busch. Han konkluderte med at jeg ikke hadde gjort noe straffbart. Jeg hadde jo bare bedt for folk. Til min store overraskelse skrev selveste Dagbladet en artikkel med tittelen: «Renvasket predikant». 14 måneder med kontinuerlig smerte ble med ett tatt av mine skuldre og jeg ble renvasket av en stor-avis. Det kjentes ualminnelig godt! Men noe ble født under denne prosessen. Gud hadde gjort meg til en kriger, og – budskapet om hans kraft skulle bli kjent over hele Norge.

AVISSKRIVERIER: Metervis av avisspalter ble skrevet etter at jeg ble anmeldt av Helsetilsynet for brudd på Kvaksalverloven av 1936.
Av de kristne bladene i Norge var det kun Magazinet som tok skikkelig tak i saken og forsvarte meg. De konkluderte med at årsaken til anmeldelsen var at jeg hadde presentert Jesus som helbreder. Altså var dette en ren kristendomsforfølgelse. De hadde rett. Jeg følte meg svært alene i denne kampen. Støtten fra Magazinet betydde utrolig mye. Som takk pleier jeg ofte å anbefale mange å ta abonnement på dette fine, renhårige bladet.

Mediastorm

Men nå begynte avisene å interessere seg for meg og seieren over Helsetilsynet. Aftenposten stilte opp på mitt helbredelsesseminar på Haugen Hotell fra den 6.–8. oktober 1995. Helbredelsene på Geilo ble førstesidestoff i farger mandag den 9. oktober. Avisens viktige tredjeside ble viet helbredelsene på Geilo.

Per Ståle Lønning var da den første som tok tak i saken. Han hadde lest Aftenposten og tente på saken. «Lønning Direkte» den 12. oktober ble viet helbredelse ved bønn. Her fikk jeg opptre sammen med flere som var blitt helbredet i min tjeneste. Leger og professorer stilte opp med skarpe skyts. Men troen vant seier over vantroen denne høstdagen. «Lønning Direkte» ble kanalens mest sette program denne uken (604.000). 81,6% ringte inn og sa at de trodde på helbredelse. Vitnesbyrdene fra de som var blitt helbredet var overveldende! TV 2 ble nedringt av positive tilbakemeldinger. Folk fra TV-stasjonen fortalte at de aldri hittil hadde hatt en så stor respons på noe program som dette. En kvinnelig TV-journalist sa en gang til meg: «Når du deltar på et program hos oss, må vi alltid sette inn ekstrahjelp til å ta telefonstormen som kommer etter programmene.»

Mange seere henvendte seg til TV 2 og bad dem innstendig om å sende et nytt helbredelses-program med meg. Det ble nærmest et folkekrav. TV 2-ledelsen svarte ja. Et nytt program ble sendt den 7. februar 1996 og var bygd over samme lest som det første. 613.000 så dette programmet. Seieren var stor. 84,3% ringte da inn og sa at de trodde på helbredelse ved bønn. Rett etter disse programmene begynte folk å snakke åpent om helbredelse. En negativ trend ble snudd. «Det kom liksom en ny atmosfære over Norge etter disse programmene,» var det en som sa. Det som før var et tabu-emne som de fleste stilte seg kritisk til, ble nå noe man kunne snakke åpent og positivt om.

87,4 % tror på helbredelse

Siden da har jeg vært med på mange andre TV-program: «Comeback» (show med Hallvard Flatland), «Salig Søndag», «Refleks:Helse», «Dokument 2», «God Morgen, Norge», to ganger på «TV Sør», en gang i TV 2 nyhetene kl. 21, en gang på «Østlandssendingen», på to TV-stasjoner på Vestlandet, «Styrk Live» og «Styrk Mobil», «Tabloid» og «Holmgang».

I løpet av 14 dager i oktober i fjor kunne seks millioner nordmenn (brutto) lese i aviser eller se på TV at Gud hadde helbredet mennesker gjennom min tjeneste. Dette var resultatet av de tre TV-programmene som jeg deltok i («Styrk Live», «Tabloid» og «Holmgang»).

Ludvig Karlsens TV-selskap, ES-TV, har sendt flere program med meg over Oslo og Østlandet. TV-stasjonen «Lys i Sør» i Arendal sendte i 1999 sju program om helbredelse med meg over Arendal. Både «Tabloid» og «Holmgang» hadde et seertall på om lag 700.000. For «Holmgang»s vedkommende var det tangering av rekord med hensyn til seertall. 87,4 ringte inn og sa at de trodde på helbredelse ved bønn. Dette var et program som slo igjennom hos det norske folk. Programleder Oddvar Stenstrøm gav meg et halvt minutt til forbønn for syke under programmet. Og siden da har vitnesbyrdene om helbredelse trillet jevnt og trutt inn til oss på kontoret.

Det er skrevet metervis med artikler i en rekke aviser og ukeblad, blant annet Se og Hør, Hjemmet, Nå, Allers og Norsk ukeblad. Se og Hør har intervjuet meg tre ganger, hvor helbredelse ble vinklet positivt. Tolv-femten ganger har helbredelse vært på første side i forskjellige aviser rundt om i landet, til og med førstesiden i VG. Alt dette har vært med på å fremme Guds rike i Norge.

MJL var en av de første kristne organisasjonene i Norge som fikk sin egen hjemmeside på Internett. Her når vi folk med evangeliet om frelse og helbredelse til hele verden. Bønnebegjærene kommer fra Norge, Sverige, Danmark, India, Singapore, USA og mange andre land.

Jeg har deltatt i utallige radiointervjuer over hele landet. Mange millioner nordmenn har hørt at Jesus kan helbrede, og hørt det flere ganger i løpet av denne tiden.

Misjon i utlandet

MJL har også støttet misjon i utlandet. I november 1993 og april 1996 hadde jeg to kampanjer i byen Culiacan i Mexico. Den lokale Ungdom i Oppdrag-basen stod bak arrangementet.
I 1994 startet misjonen en søsterstiftelse i provinsen British Columbia i Canada. Stiftelsen ble godkjent av canadiske myndigheter i juli 1994. Planen var å sende ut norske misjonærer for å virke blant canadiske indianere. Siden da har MJL sendt ut flere misjonærer for å virke blant dette folket.

I desember 1996 fikk jeg innbydelse til å komme til Pakistan for å tale på en helbredelseskampanje i hovedstaden Karachi på 16 millioner. I september 1997 ble det arrangert en lignende kampanje i byen Faisalabad i Pakistan. Tusener ble frelst og helbredet under disse kampanjene. Den pakistanske pastoren Marqus Fida var primus motor bak arrangementene.

I februar 2001 landet vi i Mumbai i India. Den kjente indiske pastoren Moses Choudary inviterte oss til India for å ha to kampanjer. Vi ble halvannen uke i India og forkynte evangeliet til frelse og helse i byene Zaheerabad og Nidadavolu i provinsen Andhra Pradesh. Responsen blant inderne var god.

Tre måneder senere, i mai 2001, besøkte vi Salomonøyene, et land nord-vest for Australia. Landet hadde da nettopp kommet ut av en borgerkrig hvor tusen mennesker var blitt drept. Jeg var forresten den første predikanten fra Europa som hadde besøkt øyriket. Folket var svært mottagelig for evangeliet om helbredelse. Helbredelsesprosenten var svært høy i dette landet. Jeg fikk også audiens hos landets statsminister og fikk bedt for ham.

Til slutt

Det som begynte som en sped begynnelse 1. september 1973 har vokst oss nesten over hodet. Bare hittil i år har vi ansatt fem medarbeidere. Vi er nå 18 som arbeider i hel- eller deltidsstillinger. Bladet Legedom øker med 3–4000 nye abonnenter hvert år. Vi har nå over 40.000 abonnenter. Legedom leses nå av 200.000 nordmenn. Det utgjør nesten 4% av befolkningen.

Det nye senteret vårt som vi kjøpte i november 2001 er nå nesten sprengt.

MJL vil nå lenger ut. Vi har kjøpt oss nytt TV-materiell for å lage egne TV-programmer. I vår startet jeg TV-programmet «Miraklet er ditt», som blir sendt over TV Visjon Norge.
Siden jeg kom hjem fra Canada i 1988 har jeg bedt for nærmere en halv million enkeltmennesker. Det er umulig å vite hver mange som er blitt helbredet, for de færreste gir tilbakemelding. Jeg antar at tallet må ligge på 40–50.000. Utrolig mange mennesker er blitt berørt av Guds kraft i løpet av denne tiden.

Og størst av alt: Flere tusen er blitt frelst gjennom kampanjer, på telefonen eller gjennom frelsesbønnen i Legedom. All ære skal gå til ham som har gitt oss åpne dører og utrustning og som har stadfestet ordet med de medfølgende tegn. Uten dine bønner og støtte på det økonomiske området hadde vi ikke kunnet nå så langt som vi har gjort. Takk for fortsatt vennskap og kontakt!

UTLANDET: Svein-Magne forkynte evangeliet for flere tusen indere i februar 2001.
FOTO: Linda Helén Haukland

© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.

Fri oss fra det onde
(Bok)

365 løfter om Guds beskyttelse i vanskelige tider. En andaktsbok. Guds plan for endetiden

Denne hendige lille andaktsboken på ca. 380 sider inneholder 365 løfter om beskyttelse fra Bibelen, ett løfte for hver dag i året. I en verden hvor alt synes å gå i oppløsning med kriger, vold, kriminalitet og politisk usikkerhet, fins det kun én trygg ankergrunn for troen – Guds uforanderlige løfter om beskyttelse for sine barn. Gud kan ikke si noe og mene noe annet. Han står bak sine løfter om beskyttelse av sine egne når verden holder på å gå av skaftet.

Føler du deg utrygg i en høyst urolig verden, vil Svein-Magnes nye andaktsbok være med på å gi deg en trygg grunn under dine føtter. Gud er med gjennom alt!


Gi gave over internett

Ved bruk av mobiltelefon og kort kan du nå fort og enkelt støtt vårt arbeid.
Les mer

Klikk:
giengave.jpg

Takk for at du støtter arbeidet!

 

Gud vil at jordens folk skal kjenne ham som underets Gud:

Du er en Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
Salme 77:15