Hovedside
  Gudskontakten
- Veien til frelse
  Himmelnøkkelen
- Frelse på 10 minutter
  KONTAKT OSS
  Forbønn
  Møter
  Støtte til MJL
  Telekirken
  Bladet Legedom
  Produkter
  Vitnesbyrd
  Artikler
  Video
  Hvem er vi
  Gi en gave
    English
 

Evangelist
Svein-Magne Pedersen
Daglig leder i
Misjonen Jesus Leger


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

 
Tilgivelse - uansett

Solveig Pedersen

Tekst: Solveig Pedersen

I noen tidligere artikler har jeg vært inne på emnet tilgivelse. Jeg har skrevet om hvor viktig tilgivelse er for oss som kristne, for at vi ikke skal havne i lovtrelldom, og for at ikke hat og bitterhet skal hindre oss i å nå oppfyllelsen av Guds plan med oss. I forrige artikkel berørte jeg temaet indre helbredelse. Hvis en skal komme videre i livet etter å ha opplevd vonde ting, er det nødvendig å tilgi folk som har såret en. Ellers blir en fanget av disse opplevelsene, de bestemmer vår livskvalitet. Men for å kunne tilgi, må vi overgi saken og personen i Guds hender. I denne artikkelen tar jeg for meg hva tilgivelse ikke er, hvordan vi selv tar imot den, og hvordan vi gir den til andre.

Tilgivelse betyr ikke alltid gjenforening

I en forenklet versjon av tilgivelse blir alt det vonde borte, alle blir venner, og de begynner på nytt der de slapp. Men slik er det ikke alltid i det virkelige liv. Man kan ofte pådra seg noen arr. Vi preges på godt og vondt av det vi opplever. Mange situasjoner er kompliserte. I en konflikt er det minst to parter, og ikke alltid er partene enige om å finne en løsning, eller villige til å forandre seg.

La oss tenke oss en kvinne som stadig blir mishandlet av sin mann. Til slutt forlater hun ham, og finner et annet sted å bo. Mannen er svært fortvilet over situasjonen. Etter en prosess der hun har bestemt seg for å tilgi sin mann, vurderer hun å flytte tilbake. Men så er spørsmålet: Har han virkelig angret sin oppførsel og vist vilje til å forandre seg ved å søke hjelp for sitt problem, eller er han bare lei seg fordi det er upraktisk å være uten kone? Hvis det siste er tilfelle, vil han bare fortsette der han slapp. Men hvis angeren og viljen til forandring er reell, kan en gjenforening være realistisk. Tilgivelsen avhenger likevel ikke av dette. Kona kan tilgi sin mann selv om hun av hensyn til sin egen sikkerhet holder seg unna.

Tenk deg så at du har en venn som du stoler helt og fullt på. Du betror dine sorger og gleder til denne vennen, og vedkommende er til hjelp for deg når du har det vanskelig. Men så en dag oppdager du at han har sin egen agenda for å såre deg. Kanskje er det et maktspill. Vedkommende bruker sin kjennskap til deg på godt og vondt, til å sverte deg og skape et vrengebilde av deg. Når du konfronterer ham med dette, later han bare som om han hadde gode grunner for sin handlemåte. Han har til og med fått andre mennesker til å tro på sin versjon, og de blir med på svertekampanjen mot deg.

Du er fortvilet og nedbrutt, føler deg forrådt, og kanskje føler du at du hater disse personene. Ditt gudsforhold lider under dette, og du søker Guds hjelp. Etter en tid kan du ved Guds nåde tilgi disse menneskene. Men du opplever stadig at de retter nye angrep mot deg. Under slike forhold er gjenforening umulig. Likevel kan du tilgi, og slik unngå å bli ødelagt av hat og bitterhet.

Tilgivelse er ikke glemsel

Noen ganger dukker minner fra fortiden opp, og det kan være ubehagelig. Da kan det hende at vi tenker: «Men jeg har jo tilgitt dette! Hvorfor kommer da dette minnet tilbake?» Da må vi være klar over at selv om vi tilgir, blir ikke alltid minnet om det som skjedde, borte. Årsaken til dette er enkel: Hukommelse er en hjernefunksjon, tilgivelse har med det åndelige å gjøre. Det vi opplever, preger oss på godt og vondt, og vi lærer av det. Alt vi opplever, lagres som minnespor i hjernen. Noe husker vi klart, mens noe går ned i underbevisstheten, og dukker opp under gitte forhold. Hvis minner ble totalt visket ut av hukommelsen når vi tilgav, ville det være årsak til alvorlig bekymring. Av og til kan det være en fordel å huske ting som har skjedd, fordi det gav oss en nyttig lærdom. «Å tilgi og glemme» betyr at vi legger saken bak oss, at vi ikke lenger holder den andre part skyldig.

Corrie ten Boom, som jeg har nevnt i noen tidligere artikler, ble stadig plaget av minnet om en urett som ble begått mot henne som fange i konsentrasjonsleir. Hun hadde tilgitt dette, og undret seg over at smerten fortsatt var der. En prest hjalp henne ved følgende illustrasjon: «Når kirkeklokka ringer, og ringeren slutter å dra i tauet, tar det en stund før slagene opphører. Men de blir svakere og svakere, og til slutt opphører de helt, fordi det ikke lenger er noen som drar i tauet. Klokkeslagene kan sammenlignes med din smerte. Når du tilgir, slutter du å «dra i tauet». Smerten blir svakere, og til slutt blir den borte.» Og det viste seg å stemme. Tilgivelsen var som salve på såret, og selv om minnet av og til dukket opp, gjorde det etter en tid ikke lenger vondt. En indre helbredelse hadde funnet sted.

Det er likevel viktig å være klar over at bare å glemme vonde ting uten å tilgi, ikke gjør samme nytten. Det kan tvert imot være skadelig. Selv om glemselens slør har senket seg, ligger det vonde i underbevisstheten, og vi undrer oss over hvor denne depresjonen og angsten kommer fra. Når vi lever i tilgivelsen, kan vi unngå slike ting. Vi må be Gud om å vise oss hvem og hva vi trenger å tilgi.

Når vi selv trenger tilgivelse

Bibelen sier at «alle har syndet og står uten ære for Gud». Ved Jesu stedfortredende død ble frelse og tilgivelse tilveiebrakt for alle mennesker. Men for å få den, må vi be om den.

«Vi er jo alle syndere,» hører man folk si. Eller: «Jeg er vel ikke verre enn andre.» Dette er et forsøk på å kvitte seg med skyldfølelse, ved å peke på at også andre har syndet. Det er typisk for mennesket å forsøke å skape likevekt på denne måten. Men skylden blir likevel ikke borte. Hvert menneske må gjøre regnskap for seg selv overfor Gud.

En psykiater anslo at 70 prosent av alle pasienter på psykiatriske avdelinger kunne utskrives hvis de bare visste hvordan de kunne få tilgivelse. Skyldfølelse har her ført til psykisk sykdom.

En pastor kom med følgende påstand: «Jo mer indignert folk blir over andres synder, jo mer har de selv på samvittigheten.» Han viser til kong David, som var en morder og ekteskapsbryter, men ble svært oppbrakt over historien om den rike som stjal den fattiges eneste lam. Profeten Natan fortalte ham da at han selv var mannen. David bekjente sin synd og fikk tilgivelse. Hans synd ble slettet ut (2 Sam 12:5–13).

Noen er svært opptatt av å fokusere på andres synder. Enkelte tror til og med at de har fått en spesiell tjeneste fra Gud, som består i å avsløre syndere og stille dem til ansvar. En kan lure på hva som driver dem. Det er neppe nød for sjelene. Kan det være egen skyldfølelse? De glemmer en svært viktig del, nemlig å forkynne nåden. Det hjelper ikke å få folk til å føle seg skyldige, hvis en ikke samtidig peker på løsningen.

Som David kan vi oppleve å få tilgivelse. Først må vi be om frelse gjennom Jesu død for oss på korset, hvis vi ikke har gjort det før. Mennesker som allerede er frelst, trenger også å be om tilgivelse for synd de gjør.

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1 Joh 1:9).

Når vi har mottatt tilgivelse, vil Satan prøve å plage oss med skyldfølelse, at vår synd ikke er tilgitt. Vi kan avvise ham med det bibelordet jeg nettopp siterte.

Hvis vi har syndet mot andre mennesker, trenger vi også å be dem om tilgivelse. Men vi må avgjøre om det er til gagn eller skade. Hvis en for eksempel har tenkt vonde tanker om en person, men aldri har uttrykt dem, er det som regel nok å bekjenne dem for Gud. Personen har ikke lidd noen skade, synden er begrenset til ens eget hjerte. Det vil kanskje bare såre hvis en avslører sine vonde tanker. I så fall må en i kjærlighet bære sin byrde alene – til Gud. Om nødvendig kan en betro seg til en pålitelig sjelesørger, for eksempel en god venn som vi vet vi kan stole på.

Av og til kan vi oppleve at mennesker ikke vil tilgi oss. Da må vi prøve å finne ut hvorfor, og om mulig rette på årsaken. Hvis vedkommende tror at vi ikke er oppriktige, må vi ta tiden til hjelp og overbevise ved våre handlinger. Når vi så har gjort det vi kan, har vi ren samvittighet for Gud og mennesker.

Å tilgi andre

Bitterhet er å holde fast på urett som er gjort mot oss av andre, og hevde at de er skyldige overfor oss. Det gjør, uten unntak, skade i vårt liv. For mange år siden snakket jeg med en dame som bar på en tung byrde av bitterhet mot andre. Urett som hun hadde opplevd i barndommen og videre opp gjennom livet, satt friskt i minnet. Hun samlet på disse minnene som skatter, og snakket ustanselig om dem. Kanskje var dette, som nevnt tidligere, en motvekt mot skyldfølelse hun hadde over sin egen syndebyrde. «Vi vil be for deg,» sa jeg . Hun ble paff, og virket faktisk litt snurt. Det virket som om hun ikke ønsket å bli kvitt bitterheten. Motstrebende svarte hun: «Vel, jeg antar jeg trenger det da.» Hun var svært syk, noe som ikke er overraskende, siden bitterhet kan føre til fysisk og psykisk sykdom. Hun døde kort tid etter. Så tragisk å ha båret på to tunge byrder av synd og bitterhet hele sitt liv, uten å oppleve å bli satt fri!

Vi skjønner at det å tilgi andre er helt nødvendig for at vårt liv skal bære god frukt. Når vi selv har fått tilgivelse av Gud, innebærer det at vi også skal være villige til å tilgi andre. Vi klarer ikke dette i egen kraft, det er et verk Gud gjør i oss. Men vi må selv si ja til å tilgi. Det betyr at vi gir slipp på vårt ønske om – og menneskelig sett, vår rett til – gjengjeldelse. Vi blir da fri til å leve det livet Gud hadde tiltenkt oss. Ikke et problemfritt liv, men et liv etter Guds plan og vilje.

«Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus» (Ef 4:32).

Fortellingen om Josef i 1. Mosebok, kapitlene 37 – 50 er et sterkt eksempel på dette. Josefs brødre var sjalu på ham, og solgte ham som slave til Egypt. Etter mange år med vonde opplevelser, førte Gud ham dithen at han ble den høyeste hersker i landet, nest etter farao, kongen i Egypt. I den vonde tiden kunne Josef lett blitt bitter. Men Josef levde i tilgivelsens ånd, på tross av alt det vonde hans brødre hadde påført ham, og Guds plan ble en realitet i hans liv. Likevel var det viktig at brødrene var klar over at de hadde syndet mot Josef. Hvis noen ber oss om tilgivelse, og vi svarer: «Å, bare glem det,» så er ikke det en riktig form for tilgivelse. Å tilgi innebærer nemlig en erkjennelse av at noe galt har skjedd, men at vi er villige til å tilgi: «Ja, du såret meg, men jeg tilgir deg, slik som jeg har fått tilgivelse av Gud.» Da Josef møtte sine brødre igjen, holdt han sine brødre ansvarlige for det de hadde gjort, men han valgte å tilgi. Han viste også senere at tilgivelsen holdt, og han sørget til og med for dem og familiene deres.

Josef utsatte dem heller ikke for unødvendig uthenging. Da han skulle avsløre sin identitet og konfrontere brødrene, bød han at alle andre skulle forlate rommet. Han tenkte på brødrenes framtid i Egypt, og ville ikke at de skulle lide offentlig under skammen over det de hadde gjort. Han satte dem også fri fra sorgen, ved at han trøstet dem og talte vennlig til dem (1 Mos 45:5 og 50:19–21). Han er i så måte et godt bilde på Jesus, som trøstet og gav oppreisning til de falne, som i beretningen om kvinnen som ble grepet i hor:

«Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer» (Joh 8:11).

Av og til hører vi en uttalelse som denne: «Hvis du visste hvor mye vondt han har gjort mot meg, ville du forstå at jeg ikke klarer å tilgi ham.» Hvis du har problemer med å tilgi, tenk på hvor mye Jesus led for å gi deg tilgang på tilgivelse. Han sa: «Far, forlat dem...» Å tilgi i egen kraft kan nok være vanskelig, men en kristen har ubegrenset tilgang på tilgivelsens kraft gjennom det nye livet i Jesus:

«Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg» (Gal 2:20).

Hvis du er trett av å være følelsesmessig bundet til noen som har såret deg, og ønsker å bli fri fra bitterhet, er løsningen først å innse at du er såret, og at noen skylder deg noe. Dernest setter du vedkommende fri fra den gjelden ved å velge å tilgi – og blir selv fri ved Guds nåde og tilgivelsens makt, til å leve et liv i pakt med Guds vilje.


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.

Fri oss fra det onde
(Bok)

365 løfter om Guds beskyttelse i vanskelige tider. En andaktsbok. Guds plan for endetiden

Denne hendige lille andaktsboken på ca. 380 sider inneholder 365 løfter om beskyttelse fra Bibelen, ett løfte for hver dag i året. I en verden hvor alt synes å gå i oppløsning med kriger, vold, kriminalitet og politisk usikkerhet, fins det kun én trygg ankergrunn for troen – Guds uforanderlige løfter om beskyttelse for sine barn. Gud kan ikke si noe og mene noe annet. Han står bak sine løfter om beskyttelse av sine egne når verden holder på å gå av skaftet.

Føler du deg utrygg i en høyst urolig verden, vil Svein-Magnes nye andaktsbok være med på å gi deg en trygg grunn under dine føtter. Gud er med gjennom alt!


Gi gave over internett

Ved bruk av mobiltelefon og kort kan du nå fort og enkelt støtt vårt arbeid.
Les mer

Klikk:
giengave.jpg

Takk for at du støtter arbeidet!

 

Gud vil at jordens folk skal kjenne ham som underets Gud:

Du er en Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
Salme 77:15